Komagbånd

I mange sjøsamiske områder ble den samiske bevisstheten pakket bort. Og sammen med den den vakreste duodji, og kunnskapen som følger med. Gjemt bort, men kanskje ikke for å forsvinne. Kanskje med håpet om å bli funnet frem igjen når tiden ble moden.

Er vi heldige dukker kulturskattene opp på nytt, kanskje tilfeldig under opprydding etter dem før oss. Nederst i en kiste på låven, på et kammers, på et trekkfullt loft, historien er ofte den samme. Noen av skattene har overlevd både nedbrenningen av Finnmark og etterkrigstidens trang til å «kaste rasket på bålet». Før de igjen kommer frem i dagen, og gjør det mulig for oss å bære en håndfast del av arven vår videre.

Lokale, samiske kulturskatter som sirlig vevde komagband til søndagsbruk, eller kraftige hverdagsband laget for å tåle røffere bruk. Der gákti/ kofta er stedsbundet for et større område, er komagbandene gjerne mer lokale. De var lenger i bruk, ble surret om komagskaftet av en bestemor, en oldefar, en far.

Gjennom prosjektet Komagbandtradisjoner ønsket Álttá Sámi Giellaguovddás å finne ut hva som ennå var bevart av lokale komagband i vårt område. Gákti var tatt i bruk igjen, men en visste ennå lite om tradisjonene knyttet til komagband. En viktig målsetting var å gjøre materialet tilgjengelig, slik at komagband med lokal tilknytning igjen kunne tas i bruk. Materialet er ikke samlet inn med en forskers blikk, men er i stor grad en videreformidling av informantens egen beretning om komagbandene han/hun hadde i sitt eie.

Vi er så usigelig glade for dem som har delt disse skattene med oss, som har delt sin historie. Som har gjort det er mulig for oss å videreformidle denne delen av vår kulturarv i form av komagbandmønstre. Det de har gitt oss er mer verd enn gull, og vi håper vi klarer å hedre dem gjennom denne publiseringen. Også dem som har gått ut av tida.

De har alle satt synlige spor, spor som vil tråkkes opp av nye komagkledde føtter.

Skaidi

Skáidi i Rafsbotn

På Skáidi ligger et bortgjemt småbruk, du ser det først når du er der. Et vakkert fredfullt sted, og et sted som så mange andre. Også på Skáidi ble den
samiske tilstedeværelsen usynlig for en tid, og komagband ble gjemt unna av noen som så verdien.
Komagbandene dukket opp under opprydding noen tiår senere. Nederst i en kiste på låven, sirlig innpakket i hviteste lin. En hilsen til henne som
skulle våge å stikke hodet frem og stå i stormen i en samisk brytningstid. Idun Meli har siden stått stødig, som duojar, som kulturformidler og bærer
av lokal, samisk kultur.
Som duojar er det mearrasámegákti, sjøsamkofta, som har blitt Idun sitt spesialfelt. Fra sin systue på Skáidi har hun gjennom flere tiår skreddersydd
gáktier og kråkesølvbelter til altaværinger, og har en stor del av æren for at sjøsamekoftene igjen er blitt synlig i kommunen vår.
I denne publiseringen er det imidlertid komagbandene som spiller hovedrollen, 4 vakre par fra Skáidi i Rafsbotn – som ble funnet igjen og tatt i bruk
da tiden var moden.

Komagband fra Skáidi i Rafsbotn, Alta kommune

Herreband.
Originalbandet er vevet i to-tråders ullgarn og har en bredde på 2,8 til 3,0 cm.

Komagband fra Skáidi i Rafsbotn, Alta kommune

Barneband.
Originalbandet er vevet i ullgarn, bredde 2,4 – 2,5 cm, lengde 106 cm.

Komagband fra Skáidi i Rafsbotn, Alta kommune

Barneband.
Originalband vevet i 2 tråders ullgarn, bredde 2,5 cm.

Komagband fra Skáidi i Rafsbotn, Alta kommune

Dameband.
Bandet er vevet i nyere tid etter gammelt mønster. Originalbåndet er smalere, antakelig et barneband
vevet i 2-tråders ullgarn. Dette båndet er vevet i tretråders ullgarn, bredde: 3,8 cm.