Komagbånd

Skáidi i Rafsbotn

I Skáidi ligger et bortgjemt småbruk, du ser det først når du er der. Et vakkert fredfullt sted, og et sted som så mange andre. Også i Skáidi ble den
samiske tilstedeværelsen usynlig for en tid, og komagband ble gjemt unna av noen som så verdien.

Komagbandene dukket opp under opprydding noen tiår senere. Nederst i en kiste på låven, sirlig innpakket i hviteste lin. En hilsen til henne som
skulle våge å stikke hodet frem og stå i stormen i en samisk brytningstid. Idun Meli har siden stått stødig, som duojar, som kulturformidler og bærer
av lokal, samisk kultur.

Som duojar er det mearrasámegákti, sjøsamkofta, som har blitt Idun sitt spesialfelt. Fra sin systue på Skáidi har hun gjennom flere tiår skreddersydd
gáktier og kråkesølvbelter til altaværinger, og har en stor del av æren for at sjøsamekoftene igjen er blitt synlig i kommunen vår.

I denne publiseringen er det imidlertid komagbandene som spiller hovedrollen, 4 vakre par fra Skáidi i Rafsbotn – som ble funnet igjen og tatt i bruk
da tiden var moden.

Komagband samlet fra Rivarbukt, Alta kommune

Oddvar Rødmyr kommer en dag innom kontoret vårt i Åslia. Året er 2009. Han har hørt om prosjektet vårt, og i lomma har han et par eldre komagband.
Bandene har vært i bruk til helt nylig, kan han fortelle. Sist dagen før. Dette er bruksband, de siste årene som fast følge på rypejakt. Oddvar bruker bandene
til å surre buksebena tett om jaktstøvlene, slik at han kan vade elver uten å bli våt på beina. Like geniale i dag som for 100 år siden.
I likhet med mange andre band fra området, har også disse bandene sine hemmeligheter.

Oddvar forteller at bandene ble funnet igjen noen år tilbake. Han antar at det var bestefaren fra Rivarbukt som hadde brukt dem tidligere, og at veveren var
hans bestemor, Hanna. Det var bare hun som kunne veve i familien, og som vevde komagband. Han forteller at Hanna Johannesdatter Alati, gift Hansen, var
født i Transfarelv eller Russeluft i 1879. Hun var av Finsk/Kvensk opprinnelse, hennes bestefar kom fra Finland. Hanna flyttet til Rivarbukt da hun giftet seg,
hun døde på slutten av 50-tallet.

Komagbandene fra Rivarbukt er vevet av hjemspunnet ullgarn. De mange bruksmerkene på bandene vitner om et levd liv. For Oddvar er det bruksverdi som
er sentral, han har bruk for komagband når han går på rypejakt. For oss er den historiske verdien på disse bandene uvurderlig. Oddvar foreslår en
byttehandel. En ukes tid senere bytter et par flunka nye fabrikkvevde komagband, og et par komagband som vitner om et levd liv, eiere. Og begge parter i
byttehandelen er like fornøyd.

De nye bandene følger fremdeles Oddvar på jakt, de historiske bandene fra Rivarbukt er i dag en del av Språksenterets skattekiste. De har vært utstilt i
glassmonter på museum, som tidsvitner i en lavmælt lokalhistorie. Og de lever videre. Som mønster og inspirasjon til nye komagbandvevere.

Komagband samlet fra Store-Lerresfjord, Alta kommune

Tverrelvdalen i Alta kommune

Skallebandene som vi her har registrert, er vevet første halvdel av 50-tallet. Jens Isaksen fra Tverrelvdalen kan fortelle at han fikk dem som 14-15 åring. Bandene er vevet av hans mor, Ragnhild Isaksen, født i 1914 og bosatt i Tverrelvdalen. Skallebandene er vevet med opplukkmønster – čuoldin, og var til finbruk. Til vanlig brukte de enklere band, forteller Jens sin kone, Grethe Isaksen.

Som ungdom gikk Ragnhild på Øytun folkehøgskole, hvor hun lærte å veve på grindvev. Det er usikkert hvor hun lærte å veve akkurat dette mønsteret. Ragnhilds mor, Jemina (Anna Jemine) Nilsen, var fra Russeluft. Også hun vevet komag- og skalleband.

I utgivelsen «Samisk båndvev fra Finnmark» av Anny Haugen, ser vi samme mønster vevet av Hilda Jonas. Mappen finnes digitalt hos Nasjonalbiblioteket: Samisk båndvevnad fra Finnmark : mappe 1 (nb.no). Eneste forskjell er at Hildas band har 2 renningstråder ekstra på hver side av jarekanten, en rød og en hvit. Disse bandene er beskrevet som Skallebånd for menn, videre «Mønster fra Rafsbotn i Alta, kjent fra 1860, vevet av Hilda Jonas, som hadde lært av sin mor Brita Kaisa Pedersen, innflyttet fra Finland».

Komagband samlet fra Bognelvdalen, Alta kommune.

Vi kjører opp Bognelvdalen en nydelig maidag i 2011. Anna Mikalsen venter oss, og møter oss på gårdsplassen mellom hus og fjøs. Sammen med en tredje bygning, vevstua, skapes et lunt og trivelig tun som stenger vårvinden ute. Det er stilt på gårdsplassen i dag, melkekyrne er flyttet til et storfjøs over veien.
Anna er ei kvikk dame. Selv om hun er for pensjonist å regne, og sønnen har overtatt driften av gården, mangler det ikke på arbeid. Anna har nå mer tid til andre gjøremål, og vevstua er flittig i bruk. Når vi er på besøk står flere vevstoler rennet opp, her er både matter og ullsjal på gang. Inne får vi se vakre veggbilder i ull, og sirlige bordduker vevet i lin. Nydelig håndverk, Anna har virkelig vevkunsten i hendene.

Vevnaden vi var kommet for å dokumentere er av litt mindre format, et sett komagband vevet av Annas mor, Berit Marie Iversen. Anna forteller at Berit kom til Bognelvdalen fra Birtavarre over 80 år tidligere. Hun kom flyttende for å jobbe som hushjelp hos Augustin og faren, Iver.
“Men æ blir no ikke så lenge” var Berits hilsen når hun dro fra Birtavarre. Men ho blei i Bognelvdalen resten av livet, forteller Anna godmodig. Som Augustins kone. Den kjærligheta.

Men Anna har også andre komagband som vekker vår interesse. De er av nyere dato, og har sin egen historie å fortelle.

Komagband fra Bognelvdalen, Alta kommune.

Anna Mikalsen hadde også andre komagband som vekket vår interesse. Disse er av nyere dato og har sin egen historie å fortelle.Annas mor Berit Marie Iversen, lærte barnebarna å veve komagband når de var på besøk hos henne. Band som ble vevet av Annas døtre Marit, Berit, Astrid og Ragnhild på 1970-tallet, finner du mønstrene til under. Bandene er vevet med teknikken njuikkun.

Marit, som har vevet ett av bandene, forteller at bestemoren ikke hadde et fast mønster som hun lærte dem å veve etter. Hun forklarte hvordan mønsteret i bandet ble bestemt av hvordan en tredde renningstrådene i grindveva. Hvordan en oppnådde, striper, ruter og heltrukne linjer etter hvordan en plasserte fargene i renninga i forhold til hverandre.

Når de så skulle starte å veve fikk barnebarna selv velge farger, og tredde grinda etter hvilket mønster de ønsket i bandet.

Kanskje er den friheten som Berit Marie ga sine barnebarn et uttrykk for at rammene ikke var så faste. Kanskje var dette spesielt for hverdagsband, vevet med teknikken njuikkun.

Til tross for at døtrene hadde rom til å sette sitt eget preg på komagbandene, oppfattet Anna bandene som vevet etter tradisjonelt mønster.

Komagband og skalleband samlet fra Olderbakken, Kviby

På Kviby møter vi søskenbarna Willy Karlsen og Helga Johanne Lund. Med oss deler de historien om to sett band, samt en bandprøve fra Olderbakken i Kviby, alle vevet av deres bestemor, Helga Kristine Olsen, født Strand, 1886.

Det ene paret er grove herreband i tykt, hjemspunnet ullgarn, vevet med teknikken njuikkoheapmi. Det andre paret er dem på bildet. Disse er mønstervevde, med teknikken čuoldin. Ofte veves denne type band med rødt mønster på hvit bunn. Mønsteret lages ved å plukke opp de røde mønstertråder mellom de hvite trådene i veven. Helga forteller at slike band er mer arbeidskrevende å veve, og at de derfor ble brukt til finbruk, på skaller vinterstid. Band brukt på komager ble fort skitne, både av tjære, tran og støv, og var derfor av en enklere type.

Helga forteller at da de ble evakuert fra hjemmet sitt under andre verdenskrig, hadde hun nye komager på føttene. Hun minnes at det på evakueringsstedet ble delt ut sko til de som hadde dårlig fottøy. Hun stakk frem sine komager, og håpet å få seg nye sko. Men lærerinna som stod for vurderinga mente hun hadde så godt fottøy, at nye sko ble det ikke. Fra den dagen kunne ikke ni år gamle Helga like denne lærerinnen. Dette var det siste paret med komager Helga har eid.

Band og mønster på vandring

Mønster eller inspirasjon til bandene vi i dag finner igjen, kan ha vandret langt, og kan også være/ ha vært i bruk flere steder. Mønsterbandet fra
Oldebakken i Kviby sin historie, kan gi oss et lite innblikk.

Willy, som er ivrig slektsforsker, har god greie på sine forfedre. Han forteller at Helga Kristine som har vevet bandene fra Olderbakken, var gift med Lars
Peder Olsen fra Leirbotn. Helga Kristine var født i 1866, og hennes pikenavn var Strand. Hennes familie på morssiden stammet fra Tornedalen. I «boka
To slekter i Altafjord» (digital utgave: To slekter i Altafjord : Ole Larsen slekta, Leirbotn, Erik Severin Olsen slekta, Langfjord (nb.no)) kan vi lese at Helga
Kristine var datter av Kristine (1848) og Peder Strand fra Laukvik i Leirbotn. Helga Kristine og Lars Peder fikk flere barn, blant dem var Kristian Olsen
(1909), som var far til vår informant Helga Johanna (1937), gift Lund. Videre barnet Ingrid Olsen (1922) gift med Vilmar Karlsen, Kviby, som var foreldre
til vår andre informant, Willy Karlsen (1953).

Komag‐ og skallebandene har dermed vandret til dagens eier, vår informant Willy, via mor Ingrid, fra veversken, bestemor Helga Kristine.

Det er usikkert hvor Helga Kristine hadde lært kunsten, eller hvor inspirasjonen til mønstrene hun vevde, kommer fra. Hun kan ha lært kunsten fra sin
svigermor, Ane Katrine Persdatter i Lyngen. Kunnskap om veving og mønster kan også ha vandret til Helga Kristina fra moren Kristina eller fra
bestemoren Eva Kajsa Stålnacke.

Eva Kajsas mor var død, og Eva Kajsa kom flyttende fra Tornedalen til Skibotn som 10‐15 åring sammen med sin far og yngre bror. Hun kan ha lært
vevkunsten hjemme i Tornedalen, men i og med at hun var såpass ung da hun ble morløs og flyttet til Norge, kan hun også ha lært kunsten av sin
svigermor i Lyngen (hadde hun også en svigermor i Lyngen???).

Når vi ser til skriftlige kilder, ser vi at både vandringsveien fra Lyngen og fra Tornedalen kan være like sannsynlige. Vi finner deler av samme mønster i
Anny Haugens bok «Samisk husflid i Finnmark». Der med beskrivelsen «Mønsteret er kjent fra 1870, Kviby, Leirbotn. Ved Marit Esaiassen, Lyngen.» I
samme bok finner vi også deler av mønsteret, bare litt smalere: «Ved Hilda Jonas, Rafsbotn i Alta. Hun lærte mønsteret av sin mor, Brita Kaisa Pedersen,
Finland». Begge bandene er i boka betegnet som skallebånd for kvinner, Kautokeino. Hilda Jonas sitt band finner vi igjen i utgivelsen «Samisk
båndvevnad fra Finnmark», da betegnet som «Mønster fra Rafsbotn i Alta». Samisk båndvevnad fra Finnmark : mappe 1 (nb.no)

Akkurat disse mønstervevde bandet har nå vandret videre, og brukes av Willys datter som er bosatt i Tana.

Dette bandet har også en annen historie – knyttet til Finnmarksbunaden. Dette kan du lese om på denne lenken.