Komagbånd

I mange sjøsamiske områder ble den samiske bevisstheten pakket bort. Og sammen med den den vakreste duodji, og kunnskapen som følger med. Gjemt bort, men kanskje ikke for å forsvinne. Kanskje med håpet om å bli funnet frem igjen når tiden ble moden.

Er vi heldige dukker kulturskattene opp på nytt, kanskje tilfeldig under opprydding etter dem før oss. Nederst i en kiste på låven, på et kammers, på et trekkfullt loft, historien er ofte den samme. Noen av skattene har overlevd både nedbrenningen av Finnmark og etterkrigstidens trang til å «kaste rasket på bålet». Før de igjen kommer frem i dagen, og gjør det mulig for oss å bære en håndfast del av arven vår videre.

Lokale, samiske kulturskatter som sirlig vevde komagband til søndagsbruk, eller kraftige hverdagsband laget for å tåle røffere bruk. Der gákti/ kofta er stedsbundet for et større område, er komagbandene gjerne mer lokale. De var lenger i bruk, ble surret om komagskaftet av en bestemor, en oldefar, en far.

Gjennom prosjektet Komagbandtradisjoner ønsket Álttá Sámi Giellaguovddás å finne ut hva som ennå var bevart av lokale komagband i vårt område. Gákti var tatt i bruk igjen, men en visste ennå lite om tradisjonene knyttet til komagband. En viktig målsetting var å gjøre materialet tilgjengelig, slik at komagband med lokal tilknytning igjen kunne tas i bruk. Materialet er ikke samlet inn med en forskers blikk, men er i stor grad en videreformidling av informantens egen beretning om komagbandene han/hun hadde i sitt eie.

Vi er så usigelig glade for dem som har delt disse skattene med oss, som har delt sin historie. Som har gjort det er mulig for oss å videreformidle denne delen av vår kulturarv i form av komagbandmønstre. Det de har gitt oss er mer verd enn gull, og vi håper vi klarer å hedre dem gjennom denne publiseringen. Også dem som har gått ut av tida.

De har alle satt synlige spor, spor som vil tråkkes opp av nye komagkledde føtter.

På hjemmesiden vil vi i løpet av året publisere flere komagbånd med mønstre.

Skaidi
Rivarbukt
Store-Lerresfjord
Tverrelvdalen
Bognelvdalen
Olderbakken på Kviby

Skáidi i Rafsbotn

I Skáidi ligger et bortgjemt småbruk, du ser det først når du er der. Et vakkert fredfullt sted, og et sted som så mange andre. Også i Skáidi ble den
samiske tilstedeværelsen usynlig for en tid, og komagband ble gjemt unna av noen som så verdien.

Komagbandene dukket opp under opprydding noen tiår senere. Nederst i en kiste på låven, sirlig innpakket i hviteste lin. En hilsen til henne som
skulle våge å stikke hodet frem og stå i stormen i en samisk brytningstid. Idun Meli har siden stått stødig, som duojar, som kulturformidler og bærer
av lokal, samisk kultur.

Som duojar er det mearrasámegákti, sjøsamkofta, som har blitt Idun sitt spesialfelt. Fra sin systue på Skáidi har hun gjennom flere tiår skreddersydd
gáktier og kråkesølvbelter til altaværinger, og har en stor del av æren for at sjøsamekoftene igjen er blitt synlig i kommunen vår.

I denne publiseringen er det imidlertid komagbandene som spiller hovedrollen, 4 vakre par fra Skáidi i Rafsbotn – som ble funnet igjen og tatt i bruk
da tiden var moden.

Komagband samlet fra Skáidi i Rafsbotn, Alta kommune

Herreband.
Originalbandet er vevet i to-tråders ullgarn og har en bredde på 2,8 til 3,0 cm.

Komagband samlet fra Skáidi i Rafsbotn, Alta kommune

Barneband.
Originalbandet er vevet i ullgarn, bredde 2,4 – 2,5 cm, lengde 106 cm.

Komagband samlet fra Skáidi i Rafsbotn, Alta kommune

Barneband.
Originalband vevet i 2 tråders ullgarn, bredde 2,5 cm.

Komagband samlet fra Skáidi i Rafsbotn, Alta kommune

Dameband.
Bandet er vevet i nyere tid etter gammelt mønster. Originalbåndet er smalere, antakelig et barneband vevet i 2-tråders ullgarn. Dette båndet er vevet i tretråders ullgarn, bredde: 3,8 cm.

Komagband samlet fra Rivarbukt, Alta kommune

Oddvar Rødmyr kommer en dag innom kontoret vårt i Åslia. Året er 2009. Han har hørt om prosjektet vårt, og i lomma har han et par eldre komagband.
Bandene har vært i bruk til helt nylig, kan han fortelle. Sist dagen før. Dette er bruksband, de siste årene som fast følge på rypejakt. Oddvar bruker bandene
til å surre buksebena tett om jaktstøvlene, slik at han kan vade elver uten å bli våt på beina. Like geniale i dag som for 100 år siden.
I likhet med mange andre band fra området, har også disse bandene sine hemmeligheter.

Oddvar forteller at bandene ble funnet igjen noen år tilbake. Han antar at det var bestefaren fra Rivarbukt som hadde brukt dem tidligere, og at veveren var
hans bestemor, Hanna. Det var bare hun som kunne veve i familien, og som vevde komagband. Han forteller at Hanna Johannesdatter Alati, gift Hansen, var
født i Transfarelv eller Russeluft i 1879. Hun var av Finsk/Kvensk opprinnelse, hennes bestefar kom fra Finland. Hanna flyttet til Rivarbukt da hun giftet seg,
hun døde på slutten av 50-tallet.

Komagbandene fra Rivarbukt er vevet av hjemspunnet ullgarn. De mange bruksmerkene på bandene vitner om et levd liv. For Oddvar er det bruksverdi som
er sentral, han har bruk for komagband når han går på rypejakt. For oss er den historiske verdien på disse bandene uvurderlig. Oddvar foreslår en
byttehandel. En ukes tid senere bytter et par flunka nye fabrikkvevde komagband, og et par komagband som vitner om et levd liv, eiere. Og begge parter i
byttehandelen er like fornøyd.

De nye bandene følger fremdeles Oddvar på jakt, de historiske bandene fra Rivarbukt er i dag en del av Språksenterets skattekiste. De har vært utstilt i
glassmonter på museum, som tidsvitner i en lavmælt lokalhistorie. Og de lever videre. Som mønster og inspirasjon til nye komagbandvevere.

Komagband samlet fra Rivarbukt, Alta kommune

Herreband, vevet i 2-tråders hjemspunnet ullgarn.
Lengde på vevingen i bandet, 138 cm, Bredde: 3,0 cm. Bandet avluttes i 8-tråders fletting,
opprinnelig lengde er ukjent.

Komagband samlet fra Store-Lerresfjord, Alta kommune

Komagband samlet fra Store-Lerresfjord, Alta kommune

Komagbandet er vevet i hjemspunnet to tråders ullgarn.

Komagband samlet fra Store-Lerresfjord, Alta kommune

Dameband, čuoldin. Bandene ble brukt til søndagsbruk.

Komagband samlet fra Store-Lerresfjord, Alta kommune

Komagbandet er vevet i hjemspunnet ullgarn.

Komagband samlet fra Store-Lerresfjord, Alta kommune

Komagbandet er vevet i hjemspunnet ullgarn.

Komagband samlet fra Store-Lerresfjord, Alta kommune

Komagbandet er vevet i bomullsgarn.

Komagband samlet fra Store-Lerresfjord, Alta kommune

Barneband, vevet av Ellen Kristine Pedersen, gift Murberg

Tverrelvdalen i Alta kommune

Skallebandene som vi her har registrert, er vevet første halvdel av 50-tallet. Jens Isaksen fra Tverrelvdalen kan fortelle at han fikk dem som 14-15 åring. Bandene er vevet av hans mor, Ragnhild Isaksen, født i 1914 og bosatt i Tverrelvdalen. Skallebandene er vevet med opplukkmønster – čuoldin, og var til finbruk. Til vanlig brukte de enklere band, forteller Jens sin kone, Grethe Isaksen.

Som ungdom gikk Ragnhild på Øytun folkehøgskole, hvor hun lærte å veve på grindvev. Det er usikkert hvor hun lærte å veve akkurat dette mønsteret. Ragnhilds mor, Jemina (Anna Jemine) Nilsen, var fra Russeluft. Også hun vevet komag- og skalleband.

I utgivelsen «Samisk båndvev fra Finnmark» av Anny Haugen, ser vi samme mønster vevet av Hilda Jonas. Mappen finnes digitalt hos Nasjonalbiblioteket: Samisk båndvevnad fra Finnmark : mappe 1 (nb.no). Eneste forskjell er at Hildas band har 2 renningstråder ekstra på hver side av jarekanten, en rød og en hvit. Disse bandene er beskrevet som Skallebånd for menn, videre «Mønster fra Rafsbotn i Alta, kjent fra 1860, vevet av Hilda Jonas, som hadde lært av sin mor Brita Kaisa Pedersen, innflyttet fra Finland».

Skalleband samlet fra Tverrelvdalen, Alta kommune

Herreband, čuoldin. Vevet av Ragnhild Isaksen, f. 1914. Samme mønster er brukt i Rafsbotn

Komagband samlet fra Bognelvdalen, Alta kommune.

Vi kjører opp Bognelvdalen en nydelig maidag i 2011. Anna Mikalsen venter oss, og møter oss på gårdsplassen mellom hus og fjøs. Sammen med en tredje bygning, vevstua, skapes et lunt og trivelig tun som stenger vårvinden ute. Det er stilt på gårdsplassen i dag, melkekyrne er flyttet til et storfjøs over veien.
Anna er ei kvikk dame. Selv om hun er for pensjonist å regne, og sønnen har overtatt driften av gården, mangler det ikke på arbeid. Anna har nå mer tid til andre gjøremål, og vevstua er flittig i bruk. Når vi er på besøk står flere vevstoler rennet opp, her er både matter og ullsjal på gang. Inne får vi se vakre veggbilder i ull, og sirlige bordduker vevet i lin. Nydelig håndverk, Anna har virkelig vevkunsten i hendene.

Vevnaden vi var kommet for å dokumentere er av litt mindre format, et sett komagband vevet av Annas mor, Berit Marie Iversen. Anna forteller at Berit kom til Bognelvdalen fra Birtavarre over 80 år tidligere. Hun kom flyttende for å jobbe som hushjelp hos Augustin og faren, Iver.
“Men æ blir no ikke så lenge” var Berits hilsen når hun dro fra Birtavarre. Men ho blei i Bognelvdalen resten av livet, forteller Anna godmodig. Som Augustins kone. Den kjærligheta.

Men Anna har også andre komagband som vekker vår interesse. De er av nyere dato, og har sin egen historie å fortelle.

Komagband samlet fra Bognelvdalen, Alta kommune

Herreband, njuikkoheapmi. Vevet av Berit Marie Iversen, f. 1907. Informant Marit Gundersen.

Komagband samlet fra Bognelvdalen, Alta kommune

Bandet er vevet av Marit Gundersen, født Mikalsen. Som også er informant.

Komagband samlet fra Bognelvdalen, Alta kommune

Bandet er vevet av Berit Mikalsen. Informant Marit Gundersen.

Komagband samlet fra Bognelvdalen, Alta kommune

Bandet er vevet av Astrid Myrvoll, født Mikalsen. Informant Marit Gundersen.

Komagband samlet fra Bognelvdalen, Alta kommune

Bandet er vevet av Ragnhild Johansen, født Mikalsen. Informant Marit Gundersen.

Komagband og skalleband samlet fra Olderbakken, Kviby

På Kviby møter vi søskenbarna Willy Karlsen og Helga Johanne Lund. Med oss deler de historien om to sett band, samt en bandprøve fra Olderbakken i Kviby, alle vevet av deres bestemor, Helga Kristine Olsen, født Strand, 1886.

Det ene paret er grove herreband i tykt, hjemspunnet ullgarn, vevet med teknikken njuikkoheapmi. Det andre paret er dem på bildet. Disse er mønstervevde, med teknikken čuoldin. Ofte veves denne type band med rødt mønster på hvit bunn. Mønsteret lages ved å plukke opp de røde mønstertråder mellom de hvite trådene i veven. Helga forteller at slike band er mer arbeidskrevende å veve, og at de derfor ble brukt til finbruk, på skaller vinterstid. Band brukt på komager ble fort skitne, både av tjære, tran og støv, og var derfor av en enklere type.

Helga forteller at da de ble evakuert fra hjemmet sitt under andre verdenskrig, hadde hun nye komager på føttene. Hun minnes at det på evakueringsstedet ble delt ut sko til de som hadde dårlig fottøy. Hun stakk frem sine komager, og håpet å få seg nye sko. Men lærerinna som stod for vurderinga mente hun hadde så godt fottøy, at nye sko ble det ikke. Fra den dagen kunne ikke ni år gamle Helga like denne lærerinnen. Dette var det siste paret med komager Helga har eid.

Komagband, skalleband samlet fra Olderbakken på Kviby, Alta kommune

Dameband, čuoldin – mønstervevet. Vevet av Helga Kristine Olsen, f. 1886.

Komagband, skalleband samlet fra Olderbakken på Kviby, Alta kommune

Herreband, njuikkoheapmi. Vevet av Helga Kristine Olsen, f. 1886.